Drillo kjører på med sin egen stil, både personlig og som landslagstrener. Han er bent fram sjarmerende der han tasser rundt i sine gummistøvler og med et halvt smil i munnvikene. Ikke minst har han en behagelig personlighet. Jeg kan ikke huske at jeg har sett Drillo miste besinnelsen noen gang. Og så er fyren knakende god i geografi også, ikke noe minus det.
Endelig har også noen utenfor Norges grenser innsett at Drillo har mye å fare med fotballmessig. Mange misliker spillestilen landslaget har med han som trener, men ingen kan motsi at han får de riktige resultatene. Og det kjennes godt på Drillos vegne når de som før har disset ham nå innrømmer sine feil.
Godt jobba, Drillo! Kanskje til og med jeg begynner å se på fotball igjen før Solbakken overtar etter EM i 2012.
Bli oppdatert om ny aktivitet på framsnakkbloggen ved å bli tilhenger på Facebook.
Yep, mitt absolutte bifall. Nå syns jeg plutselig igjen at en kamp med landslaget er verdt å bruke TV-kvelden på. Joda, ikke alltid at vi vinner, men med denne mannen som trener er ihvertfall ikke resultatet gitt på forhånd, uansett om det er Brasil eller Bahrain vi spiller mot, og da får vi på en måte spenningen vi betaler for. Hva spillestil etc etc angår ser jeg bare marginale forskjeller uansett, hos meg (og mine) er patriotismen og moroa tilbake, og TV-kvelden blir litt mer gøyal (jeg har ikke lov å si det til noen, men landslaget med Drillo er det eneste som får kona til å hoppe i sofaen).
SvarSlettHehe, takk for at du delte hemmeligheten om din sofahoppende kone. Hun tilgir deg sikkert. ;)
SvarSlettJeg er helt enig med deg. Nå er det faktisk aktuelt å benke seg foran TV-en for å se en fotballkamp igjen, selv om man i utgangspunktet ikke er fotballfan.
Som du sier så er ikke seier noe krav, men det gjør det definitivt mer spennende når seier er en mulighet.