torsdag 30. september 2010

Dummer seg ut for vår skyld

Jeg må bare si at jeg alltid har hatt sansen for denne dama! Linn Skåber har en blanding av humor og varme som gjør at jeg blir fascinert av det meste hun gjør.

Det er noe herlig med mennesker som "dummer seg ut" for å få andre til å le. Man må jo ha en viss selvtillit for å våge det, samtidig som det er en fordel å være litt ydmyk og småflau oppi det hele for å framstå som menneskelig.

Jeg savner Linn Skåber i Nytt på nytt, men så får vi jo en stor dose av henne i  i serien «Hjerte til hjerte - Spelet» på torsdager. Flinke Linn!

Da er det bare å varme opp mage- og lattermuskler utover høsten, det kan trenges. Stå på, Linn. Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, da gjør du en viktig jobb for norsk folkehelse!

Bli oppdatert om ny aktivitet på framsnakkbloggen ved å bli tilhenger på Facebook.


Lotterimillionær x2

Det er like herlig hver gang jeg hører om vanlige hardtarbeidende mennesker som får livet forandret pga en storpremie i Lotto eller annen type lotteri. Det må føles som rene mirakelet å oppleve noe sånt.

Ernest Pullen i USA vant seks millioner kroner på et lotteri i sommer. Han og kona Betsy kunne se fram til en tidlig pensjonisttilværelse uten økonomiske bekymringer. Flaks!

Men Ernest mistet ikke sansen for å prøve lykken av den grunn, så han satset igjen på et annet lotteri. Og sannelig vant mannen igjen, denne gangen 12 millioner kroner!

Jeg gleder meg stort på vegne av Ernest og Betsy, og håper de får nyte det livet pengene kan gi dem uten å også oppleve medaljens bakside som enkelte gjør.

Penger gjør oss ikke lykkelige, det er sant. Men penger kan absolutt være med på å hjelpe oss til å oppnå den livsstilen vi ønsker oss og gi oss færre bekymringer. Det kan forhåpentligvis Ernest og Betsy Pullen se fram til i mange gode år framover.

Ernest kan definitivt kalles heldig. Tro om han er i slekt med fetter Anton?


onsdag 29. september 2010

Pappapermen blir mer rettferdig

Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken er i ferd med å utjevne skjevhetene i fordelingen mellom mamma- og pappaperm. Det er fortsatt en lang vei å gå for at mødre og fedre skal behandles rettferdig, men alle fremskritt er positive og viser at vi er på riktig vei.

Nå skal flere fedre få rett til pappaperm. Fra 1. juli neste år kan også de fedre som har barn med en uføretrygdet kvinne få 12 ukers pappaperm. Dette er med på å øke fars rett til selvstendig opptjening av permisjon, og det er en gledelig nyhet.

Lysbakken har her tatt et viktig skritt i riktig retning. La oss håpe at dette inspirerer til mange flere skritt i samme retning. På den måten kommer man til slutt til målet.

Det er viktig for både barnet og foreldrene at de får en god tilknytning til hverandre så tidlig som mulig. Å være hjemme med babyen på heltid i en periode er godt for denne tilknytningen. Det er et gode for barnet som får mer tid med begge foreldrene i starten av livet, det er et gode for foreldrene som får tid med barnet sitt, og det er et gode for samfunnet som blir mer likestilt.

tirsdag 28. september 2010

"Rose" fra Titanic har gått bort

Jeg husker så godt da filmen Titanic kom i 1997. Jeg så filmen flere ganger, med et hjerte som brast og tårer som presset på for hver gang. Historien om Titanic har rørt noe ved meg siden jeg hørte om skipet som sank for første gang som barn. Filmen i -97 med Leonardo DiCaprio (Jack) og Kate Winslet (Rose som ung) i hovedrollene fanget meg.

Særlig satte jeg pris på rollen til gamle Rose, spilt av Gloria Stuart. Hun ga meg et nytt syn på hva slags tanker og følelser som kan skjule seg bak et rynkete fjes. At kroppen eldes og endrer utseende gjør ikke automatisk at personen bak forandrer seg. Som Rose hadde hun glimt i øyet og framsto som lidenskapelig, småfrekk og humoristisk.

Jeg glemmer aldri bildet av Rose som på slutten av filmen kaster et verdifullt diamantsmykke ned i havet der Titanic fant sin grav i 1912.

Gloria var 88 år gammel da hun ble nominert til Oscar for sin prestasjon i Titanic. En bragd ingen andre har klart å kopiere.

Gloria Stuart rakk å bli 100 år før hun døde 26. september. Et vakkert menneske på så mange måter. Hvil i fred.

På vei mot et friere syn på samliv?

Kjærlighet må vel være det beste livet har å by på. Den kommer i mange varianter, og jeg tenker på kjærlighet som et litt utvidet begrep. Mellom mann og kvinne, foreldre og barn, mellom bestevenner. Kjærlighet for fotballaget sitt eller hjembyen sin. Kjærlighet som varer livet ut, eller et lite blaff av kjærlighet som går i oppløsning før den har fått slå rot. Det kan være de dype sterke følelsene som river og sliter i et menneske, og det kan være den lette gode følelsen man føler for et tilfeldig medmenneske, bare fordi vi deler denne jordkloden en ørliten stund i evigheten. Kjærlighet kan være så mangt, og andres kjærlighet kan ikke veies og måles. Det er kun hver enkelt av oss som vet hva kjærligheten er for oss.

Jeg synes det er gledelig at det nå også ser ut til å bli stadig mer akseptert med kjærlighet mellom to kvinner eller to menn. For hvordan kan man vel se noe negativt i at verden får mer kjærlighet?

I dag ble det kjent at sexolog Kristin Spitznogle har falt for en kvinne, mens GP-eksperten Jostein Pedersen har falt for en mann. For meg to uventede nyheter som får meg til å smile.

Nå er det jo ikke sikkert at vi her snakker om livslang kjærlighet. Kanskje er det bare det blaffet jeg nevnte før eller kanskje mer varig. Uansett, kjærlighet i form av kjærlige følelser for et annet menneske er en god nyhet. Og at Kristin og Jostein står fram på denne måten kan kanskje hjelpe andre som ennå ikke har våget å røpe for omgivelsene sine at de ikke lever helt A4.

Takk, Jostein og Kristin, for at dere er åpne om deres kjærlighet.

mandag 27. september 2010

Einar Lunde takker for seg

Etter mer enn 40 år i NRK takker Einar Lunde for seg. Han har blitt et så kjent fjes på TV-skjermen at det nesten føles som om jeg kjenner han personlig. Det hadde på en måte ikke vært så rart om han satt i sofaen min og delte betraktniger over nyhetsbildet over en kopp kaffe.

Einar har jo vært hjemme i stua mi jevnlig siden jeg var barn. Om enn ikke i egen person.

Det kommer til å oppstå et tomrom etter denne mannen. Han er et av få bindeledd tilbake til den tida da ingen hadde andre kanaler enn NRK, og alle hadde sett det samme på TV dagen før. Den gangen var TV mer enn bare et underholdende boks i stua, TV-en satte dagsorden på en helt annen måte enn i dag.

I dag blir det også stadig sjeldnere at man blir i samme jobb et helt arbeidsliv. Vi bytter arbeidsgivere, arbeidsområder og arbeidssted. Einar har vært så lenge i NRK at han har omtrent blitt en del av inventaret i de tusen hjem. Kommer noen av dagens unge journalister/programledere/nyhetsankere til å få samme institusjonelle status som han? Jeg tviler.

Nå skal Einar velfortjent roe ned og bruke mer tid på familien. Til VG Nett sier han:
- Jeg gleder meg til å få mer familietid. I helgene har jeg jobbet veldig mye, men nå blir det mer fri, og da håper jeg at vi får tid til å dra på flere turer og små reiser sammen. I sommer kjøpte vi også familiens hytte utenfor Sandefjord, så jeg håper vi får brukt mye tid der fremover, sier Lunde.

Roligere dager og tid med familien er en god prioritering for alle, og særlig når man har rukket å bli 67.

Takk, Einar, for god innsats i mange år. Du kommer til å bli savnet på skjermen.


søndag 26. september 2010

Statsministeren er lærevillig

Nå skal endelig statsminister Jens Stoltenberg til Hardanger for å snakke med ordførere og se området som er aktuelt for de såkalte monstermastene med egne øyne. Dette har mange ventet på lenge. Nå er heldigvis statsministeren på vei, og han er villig til å se og lære. Viljen til å lære, ta til seg ny kunnskap, er grunnleggende i politikken såvel som i livet ellers. Jeg håper at Stoltenberg kommer til å lære noe som gjør at han setter en stopper for anleggsarbeidet som er planlagt.

Det er nemlig fortsatt meningen at anleggsarbeidet på høyspentmastene skal begynne samtidig som man utreder sjøkabler som alternativ.

VG skriver at det ikke vil bli lagt fram nye forslag under besøket, men at Stoltenberg først og fremst vil snakke med de berørte, lytte til synspunkter og se de mye omtalte områdene med egne øyne.

Nå krysser jeg fingre for at dette er et oppriktig ønske om å lære noe nytt og revurdere tidligere vedtak, og ikke bare spill for galleriet. Og fordi honning ofte virker bedre enn eddik: Tommelen opp for statsministeren!







onsdag 22. september 2010

Takk til Bjørn som gir Reidun maleriet tilbake

Reidun Einvik måtte i august se på at hennes flotte veggmaleri på verandaen ble malt over med hvitt på grunn av borettslagets regler. Reidun tok det tungt, men så ringte Bjørn Andersen, salgsdirektør i Allkopi, med gode nyheter. På vg.no kunne man i dag lese at Bjørn ble opprørt over hvordan Reiduns maleri ble fjernet, og så bestemte seg for å ta saken i egne hender.

En 147x200 cm stor kopi av maleriet montert i aluminium skal nå monteres på Reiduns verandavegg. Maleriet skal tåle å stå ute i vær og vind.

Reidun er glad og rørt over det som skjer.

- Det er ubegripelig for meg, jeg hadde ikke trodd at så mange engasjerte seg, jeg trodde slik omsorg var død for lenge siden. Nå er jeg bare uendelig takknemlig, sier hun til vg.no.

Jeg er også rørt på Reiduns vegne. Hun er 79 år gammel og kommer seg ikke så mye ut som hun ønsker. Utsikten fra borettslagsleiligheta er ikke verdt å sammenlignes med det flotte naturmaleriet fra Valdres som hun hadde på veggen. Jeg unner henne virkelig å få lov til å nyte synet av litt fri natur på verandaen sin. Et glimt av natur i en verden av betong er sunt for hjerte og sjel.

Bjørn Andersen tjener sikkert noen reklamekroner på dette stuntet, men det er av mindre betydning. Det som er viktig er at Reidun har fått tilbake noe som var henne kjært, noe som var med på å gjøre hverdagen lysere. Samtidig har hun fått tilbake troen på at mennesker kan ha omsorg for fremmede i 2010 også. Og det har visst jeg også.

Du har gjort en god gjerning, Bjørn. Jeg håper Reidun får stor glede av maleriet på plass igjen, og la oss håpe borettslaget ikke lager nye regler om hva man kan ha hengende på veggene sine. Kanskje Reidun disker opp med vafler til deg også når du monterer bildet?



tirsdag 21. september 2010

Informasjon angående kommentarer og moderering

Dette innlegget framsnakker ikke noen, men er litt informasjon til leserne.

Jeg ønsker å holde denne bloggen i en positiv stemning der folk kan framsnakkes for stort og smått. Det vil alltid være noen som er uenige i mitt valg av framsnakkingsobjekt, naturlig nok. Noe jeg oppfatter som en hyggelig kosesak kan for andre være en provoserende politisk sak, og motsatt. Dette er helt naturlig og helt greit fordi vi er ulike mennesker med ulikt syn på livet. Det som blir litt vanskelig er når noen føler sterkt behov for å uttrykke sin motstand i akkurat denne bloggen, der jeg ber om at man sier noe hyggelig eller lar være.

Ikke misforstå. Jeg er ikke imot sterke meninger! Og jeg er absolutt for ytringsfrihet! Men det finnes nok av andre arenaer der man kan benytte seg av ytringsfriheten og gi uttrykk for sine sterke meninger.

Denne bloggen er ment å være en motvekt mot kritiske samfunnsbetraktninger og negative karakteristikker. Ikke fordi jeg mener dette er unødvendig eller uønsket, på ingen måte. Vi trenger kritiske blikk og heftig debatt. Bare ikke i akkurat denne bloggen. Siden kritikerne alltid står i kø (iblant er jeg en av kritikerne) for å få gitt uttrykk for sin harme, så føler jeg at vi trenger en og annen liten oase der kritikken er fraværende. De som framsnakkes her skal kunne føle seg trygge på at de her kun får ros og klapp på skuldra. Kritikk får mange av dem nok av alle mulige andre steder. Framsnakkbloggen har som målsetting å være et sted der du er garantert positive tilbakemeldinger dersom du blir framsnakket.

Mitt ønske om å gjøre bloggen til et trivelig lite fristed for kun framsnakking har vist seg vanskelig å gjennomføre. Det kommer til tider mange kommentarer som passer dårlig på min lille rosa sky. Sleivete kommentarer som er ren mobbing/drittslenging har jeg slettet med god samvittighet, men jeg har følt det vanskelig å slette kommentarer som diskuterer på en seriøs måte. Vi trenger jo som nevnt samfunnsdebatt, så jeg er absolutt 100% for at folk skal få gi uttrykk for sine meninger. Men så var det jo det med at denne bloggen ikke skulle brukes til kritikk da.

Etter mange runder i tenkeboksen har jeg kommet fram til følgende:

Heretter vil jeg moderere kommentarer sånn at kun de som framsnakker blir vist. Kommentarer som ikke framsnakker blir slettet. Dette handler i mine øyne ikke om meningssensur, men om stemningssensur. Her skal det være ei god stemning.

Hva er så ei god stemning da? Vel, det er et høyst subjektivt spørsmål, og her på denne bloggen er det min subjektive mening som teller. Jeg prøver så godt jeg kan å få til noe jeg synes er en god stemning. Jeg kan ikke gjøre alle fornøyd.

Jeg er villig til å gå langt for å forsvare den enkeltes rett til å mene akkurat hva de selv vil, uansett hvor uenig jeg måtte være angående selve temaet, men denne bloggen er ikke riktige stedet for den debatten. Dette er ikke en politisk blogg, selv om dagsaktuelle temaer tas opp og politikere og politiske aktivister også kan framsnakkes. Dette er en "koseblogg" uten navlebeskuing. Her skal det kosemoses og framsnakkes, og så kan vi ta samfunnsdebatten på en av de mange andre arenaene som er åpne for det.

Vær så snill, respekter at denne bloggen prøver å være en ørliten kritikkfri flekk på kartet.

Jeg ønsker dere alle en god dag videre, og oppfordrer alle til å framsnakke noen hver eneste dag!

mandag 20. september 2010

Denne 17-åringen kan lære oss noe

17-årige Felicia Margineanu brukte Facebook for å invitere til demonstrasjon mot Sverigedemokraterna og rasisme. Hun ble så overveldet av responsen at hun begynte å gråte da hun så tusenvis av demonstranter dukke opp på Sergels torg i Stockholm.

- Jeg prøver å skape litt positivitet, sier Felicia til dagbladet.no, og det klarer hun.

Tilsammen møtte 10.000 mennesker til demonstrasjon i Stockholm og Göteborg, mot rasisme og for et flerkulturelt samfunn.

Felicia er ennå bare et barn i lovens forstand, og likevel har hun klart å få til noe så stort. Hun ante ingenting om hvor stort dette kom til å bli da hun startet sin lille aksjon på Facebook. Det viser bare at vi alle kan gjøre en forskjell. Vi trenger ikke være verken rike, berømte eller ha et sterkt mannskap i ryggen for å få til noe som virkelig betyr noe.

Vi trenger heller ikke å arrangere demonstrasjoner for tusenvis av mennesker. Men vi kan lære noe av Felicia likevel. Nemlig å tørre å tro på at vi kan utrette noe, og tørre å ta det første lille steget som kan være starten på noe stort.



Store kvinner er også vakre

Jan Thomas er vel ikke akkurat kjent for å være raus overfor dem som ikke passer inn i skjønnhetsidealet, men denne gangen har han nok overrasket mange. Han sier at de fleste vet ikke hvor pene de faktisk er, og kommer med en forklaring på hvorfor store kvinner ikke alltid får vist seg fram fra sin beste side:

Klær i størrelser over 46 er rett og slett i for dårlig kvalitet, for dårlig utvalg og for dårlig design. Det finnes unntak, men som regel er det vanskelig for store kvinner å finne moteriktige klær som også sitter godt på kroppene deres.

Jan Thomas skal ha skryt for å si dette høyt. For som han sier: Selv om man ønsker å gå ned i vekt så skal man jo ikke trenge å gå rundt i stygge klær. Store kvinner har påpekt dette i åresvis uten å bli hørt. Kanskje finnes det en klesdesigner som hører på Jan Thomas?

Det er flott at man kan se det vakre også i det som går utenfor A4-boksen. Kvinner kommer i alle størrelser og fasonger, og de er alle flotte på sin måte.

Bli oppdatert om ny aktivitet på framsnakkbloggen ved å bli tilhenger på Facebook.


fredag 17. september 2010

Helle er ulekker på en lekker måte

Helle Vaagland har fått tusenvis av mennesker til å gapskratte eller humre litt bak avisa. Med et ulekkert bilde av seg selv tar hun et oppgjør med kroppshysteriet på en lekker måte. Hun viser uredd hvordan ei gjennomsnittlig og normal dame kan se ut. Hun er et friskt pust i en verden der kun de perfekte ellers tør å vise fram kroppen sin.

Egentlig skulle vi alle - kvinner og menn - våget å gjøre som Helle. Da kunne vi kanskje en gang for alle fått slått fast at det sylslanke idealet ikke er det eneste som er vakkert. For selv om Helle gjør sitt for å virke ulekker på bildet, så ser man at hun er ei lekker dame, på en ikke helt uoppnåelig måte.

Mange blir sjokkerte eller føler avsky når de ser en kropp som ikke passer inn i idealmønsteret. Det er ikke fordi idealet er det eneste vakre, men fordi vi blir så hjernevasket av det vi ser i vår multimediehverdag at hvis man ikke rister seg selv ut av tåka så begynner man snart å tro på det som fortelles via bilder av damer: At damer må være sylfider med stram kropp for å være lekre.

Heldigvis har vi slike flotte damer som Helle som tør å vise at en damekropp er så mye mer enn sylfider. Helle er lekker, og hun får mange andre damer til å tørre å se seg selv som lekre selv om de ikke er hollywoodslanke. Kanskje flere kvinner tør å la maska falle og være stolte av den de er uavhengig av hvor langt unna idealet de er.

onsdag 15. september 2010

Alle skulle hatt en lillebror som kronprins Haakon

Prinsesse Märtha Louise har vært i hardt vær pga både engleskolen og hennes påståtte evne til å snakke med døde. Særlig det sistnevnte har hun fått mye kritikk for. Jeg skal ikke uttale meg om hennes evner som sådan, jeg er vel det man kan kalle en nysgjerrig skeptiker i slike saker. Men jeg forsvarer hennes rett til å leve sitt liv som det passer henne best så lenge hun ikke skader andre. Hva mer kan man egentlig forlange av et menneske? For ja, de kongelige er også mennesker, selv om mange liker å pålegge dem umenneskelige krav.

Kronprins Haakon snakket i dag på en ungdomskonferanse om respekt, og der nevnte han søsteren sin og framsnakking i samme åndedrag. "Hun er en ansvarsfull person som bryr seg om alle rundt seg. Jeg vil ikke gå i mer detaljer om det, fordi dere vet hva jeg snakker om", sa Haakon.

Tenk om vi alle hadde en sånn lillebror! En som tok deg i forsvar og sa pene ting om deg til hele verden. Haakon vet nok at han vil få mange - og langt fra bare positive - reaksjoner på framsnakkingen av Märtha. Han våget likevel. Han utsetter seg selv for kritikk for å støtte søsteren sin som han er glad i. Det synes jeg er modig og snilt gjort. Og det virker det som at Märtha også mener.

I dag oppfordrer jeg deg til å følge Haakons eksempel og framsnakke en bror, søster eller andre som står deg nær!

tirsdag 14. september 2010

Tøff tenåring går mot strømmen

Mange vil kalle det et mirakel at Trine Robertsen ikke ble alvorlig skadd da hun som syklist uten hjelm kræsjet med en bil. 14-åringen var på vei hjem fra skolen sammen med venninnene sine da ulykken skjedde. Som tenåringer flest hadde ingen av dem sykkelhjelm på seg. Trine ble skadd og måtte på sykehus, men hun kom fra det med små skader. Det kunne gått veldig mye verre.
Jeg kjenner verken Trine eller venninnene hennes, men jeg tipper at sykkelhjelm er veldig lite kult for dem i den alderen. Sånn er det i hvertfall med alle tenåringer jeg kjenner til. Image betyr mye.

Trine og venninnene har imidlertid lært av ulykken, og sier at de heretter alltid skal bruke hjelm. De håper også at andre ungdommer vil gjøre det samme.

Det står respekt av det å stå fram i avisa på denne måten som 14-åring. Det er fort gjort å dømme og si at det var dumt å sykle uten hjelm, og glemme at det særlig for ungdom kan være vanskelig å balansere mellom fornuft og behovet for å passe inn. Daglig ser jeg voksne som sykler uten hjelm, så ungdommene har kanskje ikke så mange gode forbilder å se opp til heller.

Takk, Trine, for at du våger å stå fram! Og takk for at du oppfordrer alle til å bruke hjelm. Jeg hiver meg med på lasset og sier: BRUK HJELM!



Hans Edgar reddet tre barn

Hans Edgar Furfjord gjorde en heltemodig innsats da han reddet tre små barn fra en brennende campingvogn. Historien er fryktelig trist og opprørende når Hans Edgar forteller hvordan han prøvde å finne barnas far, uten å lykkes. Det må være ubeskrivelig vondt å oppleve noe sånt, både for barna og deres redningsmann. Men midt i tragedien finnes også den enorme gleden ved at de tre barna ble berget.

Jeg håper Hans Edgar klarer å fokusere på den fantastiske bragden han utførte da han redde de små. Faren deres overlevde ikke, men jeg er overbevist om at han et eller annet sted er lykkelig for at barna får leve videre.

Hans Edgar viste et imponerende mot der mange av oss andre ville blitt paralysert. Jeg håper jeg en dag blir like modig som denne mannen.



torsdag 9. september 2010

Vil la barn vokse opp i røykfrie hjem

Helsedirektoratet ønsker å gi barn rett til å vokse opp i et røykfritt hjem. Det synes jeg er en glimrende måte å gi et tydelig signal til foreldre om å la barna slippe å være passive røykere. Det er nemlig stor forskjell på å innføre forbud mot røyking i private hjem og det å si noe om barns rettigheter. Politiet ville hatt litt av en jobb foran seg dersom de skulle oppsøkt norske hjem på jakt etter røykere. Dessuten må voksne mennesker få gjøre hva de vil med eget liv og helse.

Ved å heller vinkle det mot at barn har rett til et røykfritt miljø retter vi fokuset i riktig retning. Barna velger nemlig ikke selv om de skal være passive røykere eller ikke, det er et valg de voksne tar på deres vegne. Heldigvis ser det ut til at de fleste i dag unngår å røyke innendørs der det bor barn, men det finnes fortsatt noen som trenger en ekstra dytt for å skjønne at passiv røyking er skadelig for barna.

Jeg er glad Helsedirektoratet tenker i disse baner. Å innføre forbud mot røyking i private hjem ville antakelig skapt mer harme enn forståelse. Men de fleste av oss oppegående mennesker ønsker ikke å skade barns helse, og vi setter barns rettigheter høyt. Derfor tror jeg at Helsedirektoratet gjør en smart vurdering i denne saken. La oss håpe at Norge som Island stadfester barns rett til å vokse opp i et røykfritt miljø, og at foreldre flest respekterer en slik rettighet. Det har hatt en positiv virkning på Island, så det er god grunn til å håpe at det samme kan skje i Norge.

Drillo er sjef!

OK, jeg innrømmer det: Fotball er ikke helt min greie. Jeg har knapt sett en hel fotballkamp siden Norge var med i VM i 1998. Men Egil "Drillo" Olsen, han har jeg sansen for!

Drillo kjører på med sin egen stil, både personlig og som landslagstrener. Han er bent fram sjarmerende der han tasser rundt i sine gummistøvler og med et halvt smil i munnvikene. Ikke minst har han en behagelig personlighet. Jeg kan ikke huske at jeg har sett Drillo miste besinnelsen noen gang. Og så er fyren knakende god i geografi også, ikke noe minus det.

Endelig har også noen utenfor Norges grenser innsett at Drillo har mye å fare med fotballmessig. Mange misliker spillestilen landslaget har med han som trener, men ingen kan motsi at han får de riktige resultatene. Og det kjennes godt på Drillos vegne når de som før har disset ham nå innrømmer sine feil.

Godt jobba, Drillo! Kanskje til og med jeg begynner å se på fotball igjen før Solbakken overtar etter EM i 2012.

Bli oppdatert om ny aktivitet på framsnakkbloggen ved å bli tilhenger på Facebook.


mandag 6. september 2010

Mikael er årets Lano-unge!

Nydelige Mikael Andre Remen Larssen (5) er kåret til årets Lano-unge. Sjarmøren har smeltet mange hjerter og slo knock-out på alle de andre søte smårollingene som deltok i konkurransen. I dag er det Mikael og mammaen hans, Lill Anita Larssen, som framsnakkes.

Mange har engasjert seg i multihandikappede Mikaels deltakelse i Lano-konkurransen, noen med negativt fortegn. Heldigvis har de aller fleste vært positive. For et handikappet barn skal ikke gjemmes vekk i skam, men vises fram med stolthet som alle andre barn. Og Mikael har et virkelig sjarmerende smil. Jeg gleder meg til å se han i butikkene.

Ros til mamma Lill Anita som har våget å vise fram stoltheten sin til tross for enkelte negative tilbakemeldinger. Det er tøft gjort! En mamma elsker sitt barn, og det er naturlig at man da vil vise fram sin vesle hjerteknuser. Lill Anita har med dette også brøytet vei for andre stolte foreldre til handikappede barn. Vis fram deres flotte sjarmtroll for hele verden! De er akkurat like fine som ethvert annet barn.

Jeg kan ikke se en eneste grunn til at Mikael ikke skulle delta i konkurransen - heller tvert imot, og det er en svært gledelig nyhet at han vant!