Nå har det altså gått to måneder, og tunnelen som graves ned til dem for å få dem ut blir videre og videre. De har etterhvert fått mat, drikke, klær, medisiner, kommunikasjonsutstyr og til og med senger fraktet ned. Gruvearbeiderne får se filmer for å få tida til å gå og holde motet oppe, og de vet at det jobbes intenst for å få dem opp.
Men likevel, det må være et mareritt å være fanget på den måten. De har ikke sett dagslys på to måneder, de lever på et avgrenset område i mørket, ingen får dusjet, de får ikke se sine kjære og de vet at om noen skulle bli alvorlig syke eller skadet så er det lite noen kan gjøre for å hjelpe. Og de vet at det er flere uker til de kan håpe på å få komme opp.
Edit: Nå viser det seg at de kanskje blir reddet opp mye tidligere enn fryktet. Kanskje om bare noen dager! Uansett er vel hver time der nede en time for mye.
Likevel får vi se bilder av smilende gruvearbeidere som sender positive hilsninger opp til dem som venter. Det er fantastisk at de klarer å holde motet oppe på den måten! Vi vet jo selvsagt ikke alt om hva som foregår der nede og om hvordan stemningen er når kameraene ikke filmer. Likevel er jeg imponert over disse 33 mennene som viser livsglede, positivitet og håp. For meg er dette helter, rett og slett ved at de holder ut og fortsatt har både smil og latter å by på.
Deres mange uker i mørke og isolasjon er kanskje noe å tenke på for oss nordboere som nå går den mørke årstiden i møte? Ingen i hele verden gleder seg vel mer til et glimt av sol enn 33 menn i Chile.
Redningstunnelen er ferdig!
Oppdatering 12. oktober: Nå er det bare timer igjen før gruvearbeiderne hentes opp.
Bli oppdatert om ny aktivitet på framsnakkbloggen ved å bli tilhenger på Facebook.
